Red Faction: Guerrilla

Red Faction: Guerrilla Her er et spørsmål du sikkert allerede vet svaret på: liker du å blåse ting opp? Ja? Vel, da Volition Red Faction: Guerrilla er for deg, siden knusende hverandre bygninger og detonere store mengder av eksplosiver er egentlig hva det handler om. Hvis du er kjent i det hele tatt med de tidligere spillene i serien, nå tilbake til den opprinnelige utgitt i 2001, finner du ganske mye annerledes med denne tredje oppføring. Guerrilla er ikke en første-person shooter; det er et tredjepersons actionspill som utspiller seg utelukkende på Mars 'overflate. Selv om du kan ikke tunnel gjennom bakken i denne, du kan bryte i stykker det meste bygget på toppen. spillet satt i et Grand Theft Auto-stil sandkasse miljø, og tilbyr en rekke side og historieoppdrag i sin single-player komponent sammen med en rekke flerspillermuligheter som, selv om det er problemer, gjør for noen av de mest eksplosiv action rundt .Tar sted år etter hendelsene i det første spillet, er Guerrilla igjen satt på Mars, denne gangen under kontroll av den voldsomt undertrykkende Earth Defense Force, eller EDF. Du spiller som Alec Mason, en nykommer til planeten som var bare ute etter arbeid, men snart finner seg pakket opp med Red Faction motstandsbevegelsen å kjempe kontroll av overflaten bort fra EDF. For å gjøre dette, må Mason frigjøre seks soner på Mars, hver med sitt eget sett med side og historieoppdrag.

For å kunne erklære en sone for å bli fri fra EDF, må du droppe deres kontroll rating, oppnådd gjennom oppdrag eller ved å blåse opp konkrete bygninger som er merket på kartet. Måten Volitionvirker dette inn i spillverdenen er godt strukturert, siden som du deltar i aktiviteter som hacke bort på kontroll av en sektor vil du også øke sin moral og samle berging. Bedre moral i et område gjør livet litt lettere som AI ledsagere vil slå seg sammen med deg i en kamp og netto du mer restverdi etter endt oppdrag. Salvage er sjef betydning som du bruker det til å kjøpe og oppgradere våpen og verktøy, som inkluderer alt fra eksterne gruver og en rekke slegger å bedre rustning, ødeleggende thermobaric raketter og til slutt en jetpack. Siden alle disse systemene er i nettverk sammen, leverer Volition en fin følelse av fremgang til spilleren, forsterke forestillingen om at du gjør en forskjell i den virtuelle verden i stedet for bare å spinne med hjulene.Under kamp Volition leverer en imponerende følelse av destruktive frihet i Guerrilla, som strukturer og objekter kan veltet og ødelagt ikke bare ved hjelp av eksplosiv våpen eller hammer, men med noen av kjøretøyene kan du plukke opp rundt i spillverdenen. Siden det er så mange måter å lamme en bygning, det være seg å detonere miner satt sammen sin base, ronket hverandre støtter med slede, eller påskynde en EDF pansret transport foran målet, spillet gjør det enkelt å delta i sin mest underholdende aspektet . Det belønner deg også for å blåse ting opp, som biter av berging vil falle fra det som er revet, noe som bidrar til å gjøre dine handlinger føler seg mer tilfredsstillende. Når det er sagt, vil ikke anke av venturing ut i verden og clobbering natur ikke vare for enspillerkampanjen varighet. For meg, etter en stund lyst til å dra ut og blåse ting opp bare for å se dem komme styrter ned på forskjellige måter svekket, skiftende plikt til å opprettholde interesse for spillets oppdrag, historie og tegn, som egentlig ikke har den samme type appell.Ved hjelp av en hendig kart system du kan markere hvor du ønsker å besøke, og hvilke utfordringer å ta på neste. De fleste av hovedhistorien oppdragene pleier å være ganske underholdende, og tilbyr opp en rekke mål som strekker seg fra rednings forsøk på å unnslippe sekvenser til straight-up eksplosiv kaos. Sideoppdrag er mer av en blandet bag, hvorav mange du er tvunget til å ta på seg for å minske EDF kontroll i en sektor. Noen av de bedre typene inkluderer forsvars eller overgrep sekvenser der du trenger for å eliminere et visst antall EDF soldater for å være vellykket, eller ødeleggelse oppdrag som noen ganger involverer puzzle-lignende utfordringer, noe som gir deg begrenset ammunisjon og spesifikke våpentyper å ta ned strukturer . Andre utflukter føles mer som busywork enn noe annet, spesielt trettende kjøretøy transporter oppdragstyper der du bare kjøre en bil rundt og returnere den til en utpost under en frist, som effektivt dodges alle elementer av det som gjør Guerrilla noe moro å starte med.Selv noen få oppdrag som fokuserer på å blåse ting opp, slik som sikkerhet skadetypene der du bemanner en turret på et kjøretøy, og må forholde seg en bestemt mengde straff på EDF mål, føles utfordringen utilfredsstillende siden spillet gjør sikting fra kjøretøy flere vanskelig enn det må være. Andre ødeleggelse typen oppdrag utfordrer deg til å tørke ut en viss mengde fiender, som mer eller mindre koker ned til deg spamming våpen brann og håper du ikke dør før tiden renner ut. Så er det gisselredningsoppdrag der du må redde vennlige partnere, som mesteparten av tiden ender med at frustrerende fordi blant alle de knuste trapper og ferska vegger det er lett å miste oversikten over dem du prøver å beskytte.Ved å utføre oppdrag EDF kontroll i en sektor vil etter hvert synke til null, åpner opp en endelig frigjøring oppdrag som, en gang fullført, sikrer landet i navnet Red Faction styrker. Du vil da flytte historien fremover, som til tider er levert gjennom radio skravling og andre gjennom filmklipp. Det er tøft å virkelig bryr seg om noe av dette, men som tegn er alle ganske flat og lite bemerkelsesverdig, og det er tvilsomt at du virkelig blir følelsesmessig investert i situasjonen for Mars 'innbyggerne mot generelt ansiktsløs og stereotype ondskap av EDF. I stedet, de låser og stadig økende destruktive kapasitet Mason er drivkraften.Som for spillverdenen, er overflaten av Mars som representert i Guerrilla ikke alle som er utviklet. Lite i veien for interessante habitater eller forseggjort strukturer har blitt satt opp for å gi plass til EDF militære eller den generelle befolkningen. Flertallet av arkitekturen er boxy og stygg, fra åpningen sonen av Parker til den endelige området Eos (høres kjent ut?). Selv om dette kan eksemplifisere en estetikk som favoriserer funksjon over form og reflekterer en Mars-overflaten som er veldig mye fremdeles under konstruksjon, det gjør ikke for mange bemerkelsesverdige severdigheter. Biler, lastebiler, militære, og nyttekjøretøyer fylle hver sone er veier også, noe som kan bli kapret på en måte som ligner på Grand Theft Auto, for å prøve og sette den generelt øde Mars-overflaten med en følelse av aktivitet og rutine, men generelt dette er ikke en verden som føles sammenhengende og levende.