S.t.a.l.k.e.r. Mobile

S.t.a.l.k.e.r. Mobile . The Zone kan lytte. Du trenger ikke forstå det på første gang, ødelagte hus i tomme landsbyer, skog med ingen dyr i det, gress presser gjennom asfalten, ropte av megafoner på sjekkpunkt ringer for å gå tilbake, lukten av storm, av lynnedslag i to trinn bak og blodsmak i munnen etter rykk av vortex, og du tror at dette er den Zone, som du så og vet alt. Mange tenker på denne måten for hele sitt liv ikke lange seg.

Jeg snakket med henne mange ganger - trykke meg til gjørme i to trinn på militærpatrulje, forsvare meg selv med forankre verktøy mot pakke med blinde hunder, i delirium av sår jeg snakket til henne. Når du ligger under taket av falle bygning i tyve timer, redd for å bevege seg og tiltrekke seg oppmerksomheten til usynlig vesen svermende og stønn under det er ikke mange måter ikke å gå gale. Kolya Klin, slipt av whirlgig på Agroprom, alltid sang gamle pioner s sanger stille, mykt. Men jeg snakker med sonen. Og jeg frykter fremdeles når hun svarer meg.

Vi er bare brikker på kartet over sonen. Brikker i spillet som vi ikke forstår, og skjønner ikke engang prøve å forstå.Det er mange mennesker i sonen alle disse soldatene, kalt ut fra hele landet, forskere, prøver å samle frukt punch inn i prøverør, banditter og madcaps, klar til å drepe for sigaretter alle de vil ha penger, frykter de, hat , brenne med nysgjerrighet og avsky, dø, men ingen, ikke en eneste mann, ikke engang prøve å lytte.

Og Zone dreper de som don t vil lytte til henne. Det er bare måten for kommunikasjon for henne.

Lenge siden jeg tenkte at det er noe man couldn t skape og selv forstår.

Nå vet jeg at jeg tok feil. Hun ventet da jeg har vært å ta Ghost ut fra radioaktive hauger på Fyllingen, ble hun venter når jeg har vært på jakt gjengen av Skjev i Ghost City var ventet, for jeg kunne tenke, for jeg kunne forstå.

Hun er i live, og hun har på hjertet.

Nå, etter tusenvis av timer passerte i sonen, jeg, som nådde alt jeg noen gang ønsket pen sum penger i banker i tre land forstår, som vant t forlate dette stedet så lett. Jeg ser på nybegynnere og se meg selv, jeg har mistet her flere venner enn jeg hadde i hele mitt liv, jeg har drept her flere mennesker enn i Afghanistan, og til og med kallenavnet Strelok, som jeg ikke har fått for lenge siden, er nå mer naturlig for meg enn mitt navn.Ved første, jeg ville bare overleve. Da tenkte jeg at jeg kan løpe vekk herfra. Men nå er det på tide for meg å vite hvem og hvorfor skapte alt dette. The Zone har hjerte, har det s skaperen og jeg finner ham, før eller senere.

En av bøndene vil gjøre sin egen bevegelse.