De kjemper på ruinene fra fortiden.
Sanden av radioaktive ørkener smelter under panservognens pansrede hjul, under stråler av de tunge lasere og brann av plasmapistoler, smelter på grunn av deres raseri og fortvilelse, hate og frykt, og skyene koker over stedene i deres kamper, og dråper giftregn fordampe før de kommer til bakken.
Deres uskarpe silhuetter går forbi bensin festninger og befestede byer, foran linsen til de automatiske kameraene og tønner med tunge våpen som beskytter fred fra de siste overlevende i krigen. De snakker om dem i nyhets- og verdensinformasjonsnettverket, og mobilkameraer ser på deres hver bevegelse fra himmelen dekket med aske.
Det spiller ingen rolle hvem de er - raiders, soldater, leiesoldater ... hvorfor de ikke fant et sted for seg selv under beskyttelse av bymurene og utfordret ørkenen. Uansett hva de føler og hva de tror når de dreper hverandre. De som ser sine kamper på neonpanelene i de kuppelagte byene, vil aldri forstå dette.
Kommentarer ikke funnet